Da kultartisten Chuck E. Weiss (han Rickie Lee Jones synger om i ”Chuck E’s in Love”) ga ut albumet Extremely Cool i 1999, hadde det gått 18 år siden den forrige utgivelsen hans. På spørsmål om hvorfor det hadde tatt så lang tid, kunne han røpe:

”I wuz … uh … distracted.”

Ja vel, ja.  Hva har Even Magnet Johansen bedrevet? Det er 4 ½ år siden han ga nevneverdig lyd fra seg. Han er elsket fra Askøy til Osaka, flerfoldig prisvinner, kritikerrost, til og med hits har han hatt (Dylan-coveren ”Lay Lady Lay” med Gemma Hayes, udødelige ”Let It Snow”), musikken er brukt i hotte amerikanske tv-serier, pc-spill, film, det ene med det andre. Buddy med Sean O’Hagan og sånn. Så hva er det nå, Even? What kept you?

- Jeg har jo aldri hatt noen agenda, jeg. Det jeg lager, blir til mens ting skjer rundt meg og med meg. Hva annet skulle jeg skrive om, enn det som skjer?

- Du er da ingen ”budskapsartist”, er du vel?

Magneten ler.

- Nei, jeg er ydmyk overfor mitt eget avtrykk. ”Ydmyk” har blitt et forslitt ord etter hvert, men det er nå slik jeg føler det. Fotavtrykkene våre kan virke så ubetydelige, men vi setter jo spor uansett. Jeg innbiller meg ikke at det som skjer i akkurat mitt liv, også er allment, men det at det finnes vendepunkter, veikryss … det finnes ting vi alle skal igjennom, viktige mennesker i livet vårt blir borte, fysisk og endelig, eller som del av en vond, langtrukken prosess. Maktesløsheten ved det. Det er vel en del sånne greier de siste årene har handlet om, for meg.

- Det er ikke noen temaplate om, gulp, sorg?

- Neineinei.

Magneten flyttet tilbake til Askøy utenfor Bergen i 2003, sammen med britisk kone og barn, etter nesten 12 år i UK, opprinnelig med Libido-prosjektet, etter hvert som soloartist. Touring the world. Det har han for så vidt fortsatt med, men som han sier: Det er veldig fint å spille i Japan, men det er et slit å komme seg dit.

- Livet på landet er fortsatt bra, eller? Det ble jo skrevet om geitehold og greier? Høns?

- Heee … altså, det med geitene … det er jo egentlig bare en tullegård vi har, da, men vi har dyr, ja. Og studio. Det er godt å være der, å jobbe der.

Og der er den nye plata spilt inn. Det forrige hele albumet, The Simple Life, var vel nettopp en plate om fredelig landsens liv. Denne handler altså om litt andre ting. Musikalsk, da?

- Du skriver jo så å si alt selv, og gitar er hovedinstrumentet, men låtene på den nye fornemmes ikke akkurat som gitardrevet?

- Kanskje ikke, men de er gitarskrevet. Jeg har vært ute etter en mer presis rytmikk denne gangen. Egentlig er det mer en soulplate.

Soulplate???

- På alle de forrige platene har jeg hatt for lite fokus på vokal, synes jeg, jeg har jobbet mer med diksjon nå, stemmen mer som en del av det rytmiske. Ja, diksjon. Mer autentisk lyd.

- Det er like før du sier ordet ”hiphop-tilnærming” nå.

- Jeg sier det gjerne. Jeg elsker de eldre Missy Elliott-produksjonene. Det perkussive hos Timbaland der. Rytmikken.

- Men du lager jo ikke hiphop?

- Neineinei. Men dette er en mye mer stakkato plate.

Det er ikke uten videre lett å skjønne hvor han vil med ”stakkato”, for spor på det nye albumet, som singelen ”Doldrum Days”, og duetten med Hilde Marie Kjersem på Shakespeare’s Sister-coveren ”Stay”, blant flere andre, fortoner seg ved første lytt motsatt – som det særegne melodiske, såre, mange forbinder med Magnet.

Lytter man noen ganger til, høres trøkket fra 1960-70-tallsmusikken som de ikke spesielt sidrumpa foreldrene hans lurte inn i grøten. Det klinger nesten Phil Spector. De mer knadde delene av Motown-katalogen, eller kanskje Philly? Kanskje Magneten en dag gjør sin egen versjon av O’Jays’ ”Backstabbers”? Eller “You’ve Lost That Loving Feeling” med The Righteous Brothers?
Eller en kan tenke at John Erik Kaadas medvirkning her bidrar til en følelse av noe filmisk, noe flimrende, nesten Herzogs ”Gåten Kaspar Hauser”-aktig.

- Men enda en gang høres det reggaetakter hos deg?

- Å ja. Reggaen har vært viktig, helt siden jeg var knøttliten. Jeg spilte i band første gang som 8-åring. Covret Marley og sånn. Den første LP-en jeg kjøpte meg for ”egne” penger, var Rastaman Vibration. Jeg har den ennå. Med navnet mitt krotet ned med kulepenn. Og alle årene i UK, du vet, det er rock steady og reggae overalt. Men folkene jeg har med meg her, Børge og de andre vise menn fra Cloroform, for eksempel, har vært med meg hele tiden, og de er ikke akkurat hvite dreads som leker sjonglører i Sofienbergparken, for å si det sånn. R.E.S.P.E.C.T. til alle folkene mine, altså.

- En kan assosiere til så forskjellige artister som, tja, John Martyn og Wilco også? Wilco, selv om det er lett å tenke på deg som en britisk artist? Det er lov å fable om å høre Nels Cline inni et Magnet-prosjekt?

- Wilco har betydd ekstremt mye for meg. Ikke fordi jeg varmet opp for dem og Billy Bragg i USA i ’98, men fordi jeg skjønner hva de prøver på, og jeg digger hvordan de jobber for å få det til. Det er noe med fortellerstilen. Men gode fortellinger finner jeg i bluegrass og reggae også, eller hiphop for den saks skyld. Det kan favne alt, fordi det er så nedpå. Fest og fjas, sorg og jammer. Og imens tusler en seg jo bare videre. Kriger litt. Taper litt. Vinner litt.

- Litt Jamaica, dette også? Hvor reggaegutta blander det gamle testamentet med griseprat, i ett og samme ”vers”?

- Kanskje litt sånn, ja. Bortsett fra at jeg ikke driver med verken testamenter eller griseprat.

- Det lavmælte, vakre coveret av Martin Kvamme/Snøhetta, også denne gangen – litt som Wilcos A Ghost Is Born, faktisk -- antyder en stille plate, men den oppleves ikke som stille?

- Jeg tror at hvis alle kunne holde litt mer kjeft, så ville alle få plass til sitt.

Det er velkjent hvorfor Magneten tok/fikk navnet Magnet, men hva slags artig fenomen kan ferrofluid være? Denne lenken kan kanskje forklare litt.

Don’t try this at home. Men kanskje er det en god beskrivelse av hvordan Magnets nye album høres ut, så du kan godt skippe det japanske taffelpianoet og høre på noe annet i stedet. Magnetens flytende metallpartikler på albumet Ferrofluid, for eksempel. Eller du kan tenke på geiter, på noen du elsker, eller at mange slag kan vinnes, selv om krigen kanskje er tapt.

Magnets Ferrofluid er ute nå!